Hovedretning - Tillit som driver og suksessfaktor i teknologisamfunnet

I møte med store samfunnsutfordringer pågår det en intens teknologiutvikling verden rundt. Geopolitiske spenninger, globale utfordringer innen klima, miljø og energiskiftet samt økte sosiale og økonomiske ulikheter, roper på nye og bedre løsninger. Ny teknologi lanseres løpende som endrer hverdagen vår og arbeidslivet – av og til raskere enn vi evner å henge med. I denne omstillingen ligger store muligheter – og betydelig risiko. Dette krever politiske grep og at samfunn og næringsliv aktivt tar del i teknologiens påvirkning på oss alle. Hvor vi går herfra, er i stor grad et spørsmål om tillit.

Tillit bidrar til å skape bærekraftige, rettferdige og trygge samfunn. Det er bindeledd mellom nasjoner, samfunn, styresmakter og folket, forretningspartnere, selskaper og kunder. Tillit fungerer dessuten som en dobbeltdrivende kraft, der den både kan være en positiv katalysator eller en brems.

Åpenhet, samarbeid og involvering styrker tilliten og gir fart i handels- og forskningssamarbeid som kan gi opphav til avanserte teknologiske fremskritt. Bedrifter og forskningsmiljøer er til dels med på en felles dugnad, men teknologiutviklingen bærer også preg av å være et kappløp. Mangel på tillit kan lamme selv de mest innovative og endringsvillige miljøer, og uten tillit blir det mer krevende å ta ut gevinstene som ny teknologi kan gi oss.

Teknologi og tillit er tett sammenvevd. Teknologi er i sentrum av vår søken etter å finne gode løsninger på verdens utfordringer. Teknologi og utvikling blir ofte omtalt som «harde» kvaliteter og målbare størrelser, som gir lite rom for å snakke om «mykere» innslagsverdier – som nettopp tillit.

Tillit definerer hvordan dette møtet mellom teknologi, samfunn og mennesker skjer. Kunstig intelligens især vil føre til betydelige samfunnsomveltninger. Det råder allerede bekymring for at noen vil bruke kunstig intelligens på måter som vil true grunnleggende verdier som demokrati, frihet og tilgang på sann informasjon. Samtidig har kunstig intelligens det siste tiåret blitt et satsingsområde blant aktører innen de fleste forskningsdisipliner, industrier og samfunnsområder – alle på jakt etter gode løsninger.

Kan vi stole på at aktører nasjonalt og internasjonalt vil utvikle og anvende ny teknologi på en måte som gagner våre samfunn? Hvordan kan politikere skape et rammeverk som gjør at vi fullt ut kan utnytte mulighetene i ny teknologi uten frykt for uheldig bruk? Stoler vi på våre samarbeidspartnere, lederne som skal lede prosessen, og på de ansatte som skal utvikle eller iverksette løsningene? Tillit i slike relasjoner gir oss gode muligheter til å utvikle og ta i bruk teknologi i våre bedrifter og offentlige virksomheter. Og hvordan samarbeider nasjoner om en etisk sunn teknologiutvikling for å løse samfunnsutfordringer og ivareta sikkerhet? Hvordan skal vi stå samlet her hjemme for et produktivt, konkurransedyktig næringsliv, som ivaretar både arbeidsgiver og ansatt? Og hvordan skal vi ivareta den nødvendige tilliten i verdikjedesamspillet, når økende kompleksitet utfordrer næringslivet til tettere samarbeid på tvers av bransjer og sektorer og utradisjonelle valg av samarbeidspartnere?

Undertema - Når teknologinasjonen møter geopolitikken

Teknologisk fremskritt gir fremtidstro og optimisme i en sammenkoblet verden, men møtet mellom teknologi og geopolitikk byr også på utfordringer. Geopolitiske spenninger påvirker teknologisk utvikling, leverandørkjeder og staters fokus. Suverene stater må vurdere egen selvforsyningsevne, handelspartnere og hvilke industrier og kompetansemiljøer man bygger opp. Cybersikkerhet og beskyttelse av teknologisk infrastruktur er kritiske for nasjonal sikkerhet, samtidig som digitale teknologier, som kunstig intelligens, brukes i stadig flere samfunnskritiske systemer.

Vår felles velferd er bygget på vår evne til å høste lokale og nasjonale naturressurser ved hjelp av teknologi. Norge får en dobbel omstillingsutfordring ved at vi både skal gjøre oss mindre avhengige av olje- og gass sektoren, og dekarbonisere alle andre næringer. Vi beveger oss fra en råvaredrevet økonomi til en posisjon i den globale kunnskapsøkonomien. Det krever ny kompetanse, teknologiadopsjon og utvikling av unike teknologier, nye forretningsmodeller og verdikjeder, samt risikovilje og modige ledere.

Har oljealderen gjort samfunnet risikoavers? Mens næringslivet naturlig bærer risiko for omstilling av egen virksomhet, er det lang tradisjon i Norge for at myndigheter, arbeidstakere og arbeidsgivere er godt samsnakket om de store endringene slik at alle trekker i samme retning. Ligger forholdene til rette for en slik tillitsfull dialog mellom partene i dag? Hvilke offentlig-private spleiselag må gjøres for å utvikle de teknologier og kompetansemiljøer vi trenger? Hvor villig er staten til å aktivt bidra på lag med næringslivet når ny teknologi skal utvikles, tas i bruk og eksporteres?

Våre eksisterende næringer, som landbruk, industri, energi og helse, må omstille raskt når verden banker på. Samarbeider industri, organisasjoner og næringsliv nok og på riktig måte? Er det for enkelt å tenke i lineære verdikjeder? Må man heller plassere seg inn i økosystemer og sirkulære verdikjeder for å lykkes med omstilling? Er det et paradoks at vi har kunnskap om hvilke næringer Norge kan bli markedsledende innenfor, samtidig som vi fortsatt stiller oss spørsmålet om hva vi skal leve av etter oljen?

De store, internasjonale selskapene har nøkkelroller i utviklingen av både hverdagsteknologi som selskaper og industrier tar i bruk, men også den teknologien som inngår i komplekse verdikjeder internasjonalt. Det gjør at vi utfordres både når det gjelder oversikt og kontroll. Forskning, teknologiutvikling og industriell skalering er sterke krefter i den globale spenningen. På tross av at Norge har gode fagmiljøer innen eksempelvis kunstig intelligens, automasjon og chipteknologi, skjer teknologiutviklingen i hovedsak utenfor landegrensene. Internasjonalt samarbeid må til for å motvirke destruktive kappløpsdynamikker. Norge står, i skrivende stund, på sidelinjen i de internasjonale prosessene. Kan vi fortsette med det? Hvem kan være et etisk kompass for teknologiutvikling og bruk i verden, om ikke Norge og de nordiske landene?

Digital tillit eller mistillit – du, jeg og jobben

Rask teknologisk fremgang og økende digitalisering påvirker måten vi jobber, produserer og lever på. Norge burde være i front på bruk av avansert teknologi både i næringslivet og offentlig sektor, men vi er det ikke. Store sektorer omstiller seg ikke eller for sakte, hvorfor? Har vi en tillitsutfordring som senker farten, eller er det rett og slett bare vanskelig å lede på lag med maskinene?

Høy omstillingstakt krever noe av oss – som innbyggere, arbeidsgivere, arbeidstakere og politikere. Det er individet og individets adferd som bygger broer mellom det menneskelige og det teknologiske, og påvirker hvordan vi klarer å ta i bruk og utfordre ny teknologi som dukker opp. Kultur for eksperimentering, mot og gjennomføringsevne løftes av stadig flere som avgjørende egenskaper for å lykkes.

Norsk arbeidsliv er tuftet på kompetanse, tillit, likhet og selvgående arbeidstakere med liten grad av teknologifrykt. Tidligere kunne vi skape nye arbeidsplasser før de gamle forsvant, men rekker vi det når teknologien og maskinene avlaster oss i massiv skala fremover? Kunstig intelligens kan gi kunnskapsarbeidere «superkrefter». Det gjør teknologien nyttig innen alle bransjer og sektorer, og bidrar til å tette gapet mellom de behovene vi har og tilgjengelig ressurser – hvis vi klarer å ta den i bruk riktig – og har alle med på laget.

Vår styrke i Norge og Norden har vært at vi er teknologisk avanserte og digitaliserte. Det gjelder både offentlig sektor og i næringslivet og industrien, hvor bruk av maskinlæring, automatisering og robotisering har løftet frem sterke industriaktører. Nå snur nullkoding, store språkmodeller og «co-piloter» også opp ned på kunnskapsindustrien. Norske bedrifter er innovative og teknologitunge, men teknologipotensialet er større enn det som realiseres i dag. Vi møter en rekke utfordringer når det kommer til forholdet mellom teknologi, lovverk og etikk, tilgjengeliggjøring av kvalitetsdata, integrasjon med eksisterende IT-systemer, prosesser, kultur og tillit, sikkerhet og ikke minst mangel på kompetanse.

Utdanningssektoren har en nøkkelrolle for en vellykket digital omstilling. Endringene i teknologi krever kontinuerlig kompetanseutvikling. Kompetente arbeidstakere er avgjørende for å dra nytte av teknologiske fremskritt og møte samfunnets behov for effektiv verdiskaping og produktivitet. Ny teknologi påvirker også kravene til ansattes ferdigheter og egenskaper.

Hvilke kvaliteter besitter mennesker, som maskiner ikke kan etterlikne? Hva betyr teknologiutviklingen for utdanningssystemet? Har vi tillit til at akademia evner å levere kompetansen vi trenger når både hva vi må lære og måten vi lærer på endrer seg? Evner bedriftene å realisere gevinster ved kompetansehevende tiltak? Hvem sitt ansvar er det å sikre en rettferdig og inkluderende digital omstilling? Har vi nok trøkk på å koble forskning, innovasjon og næringsutvikling med kunstig intelligens? Og hva blir egentlig de viktigste jobbferdighetene våre fremover?

Teknologi, etikk og politikk – muligheter, fallgruver og gråsoner

Nye teknologier sprenger grenser for hva det er mulig å gjøre. Nye komplekse utfordringer vokser frem innen sikkerhet og beredskap, helse, bærekraft, energi og offentlig produktivitet. I Norge er tilliten til myndighetene i verdenstoppen, og er blitt omtalt som «det nordiske gullet» av Nordisk ministerråd. Er det nok til at den norske modellen og partssamarbeidet vil håndtere den økende digitale kompleksiteten og nye tilknytningsformer i arbeidslivet?

God ressursbruk er en forutsetning for fortsatt høy tillit til myndigheter og offentlig sektor. Rammene rundt den norske modellen kan bli mer krevende enn vi har vært vant til. Den norske statsministeren uttalte nylig at offentlig sektor i utgangspunktet er organisert uten en digital horisont, og at digitalisering derfor i dag er den største forvaltningsreformen. Norges nye digitaliseringsminister vil sette fart på tillitsreformen, og sier at innføring av ny teknologi krever høy grad av tillit.

Kan vi stole på at staten evner å finne løsninger på kjente utfordringer knyttet til finansiering, styring, beslutningsprosesser og kultur for å modernisere offentlig sektor og legge til rette for et effektivt offentlig-privat samarbeid?

Hvordan forholder vi oss til digitalt utenforskap både i samfunnet og på arbeidsplassen? Etikk er et element nært beslektet med tillit. Når vi tøyer grensene for hva som er teknologisk mulig, tøyer vi samtidig etiske grenser for hva som faktisk bør være tillatt. Noen sier for eksempel at kunstig intelligens utvikler seg raskere enn vår moralske evne til å henge med når det gjelder regulatoriske justeringer. Det ligger i teknologiens natur at lovverk og reguleringer vil være på etterskudd, og kanskje er det kun den etiske debatten som vil ha sjanse til å holde tritt. Hvilket perspektiv velger vi å se utviklingen fra? Er vekst alltid målet? I så fall, på bekostning av hva?

Den sikreste måten å predikere framtiden på er å skape den selv, blir det sagt. Akkurat nå overlater vi til mange andre å skape framtiden vår. Er det teknologilederne som skal svare på de eksistensielle spørsmålene, eller må demokratisk valgte politikere gripe inn? Hvor er i så fall de? Har vi tro på at våre nasjonale ledere vil drive digitaliseringen fremover på en etisk og forsvarlig måte – som får frem det beste i samspillet mellom menneske og maskin – og med den farten vi trenger?

Bærekraft, beredskap og voksende energibehov

Den digitale omstillingen og det grønne skiftet henger uløselig sammen, og begge deler må henge sammen om vi skal klare å redusere karbonavtrykket, utvikle fornybare energikilder og innføre mer miljøvennlige produksjonsmetoder innenfor alle sektorer. Naturvern, bærekraft og energivalg er også globale utfordringer. Aktører på tvers av landegrenser velger ulik håndtering som får konsekvenser for fellesskapet, og tilliten i internasjonalt samarbeid blir satt på prøve. Hvem går opp i tet – og til hvilken pris?

Det er et paradoks at nasjoner, selskaper og næringer har vekst som mål, når man vet hvilke utfordringer kloden står overfor. Naturressurser tømmes, vi rammes av ekstremvær, og naturområder forringes. Vi vil fortsette å oppleve effekten av klimaendringer og menneskelig inngripen i naturen også fremover. Det bør styrke motivasjonen for å finne systemer og teknologiske løsninger som gjør at vi kan håndtere utfordringene og akselerere det grønne skiftet.

Mange vil også påstå at det grønne skiftet er umulig uten et kraftfullt digitalt løft av verdens energisystemer. Utfordringen her er komplisert. Energietterspørsel vokser, samtidig som forsyningen må sikres og bærekraftige energikilder må utvikles. Bruk av digitale teknologier som tingenes internett og maskinlæring er avgjørende for optimalisering av både energiproduksjon og -distribusjon.

Samtidig må digital teknologi i seg selv bli grønnere. Datasentrene og energiforbruket som ligger bak verdens digitale infrastruktur står for omtrent 10 prosent av all energikonsum i verden. Å sørge for at internett, skytjenester og lagring av data blir mer bærekraftig, er en vesentlig del av den doble omstillingen.

Innovasjon, forskning og kompetanse er en sentral del av en bærekraftig omstilling for en rekke næringer. Samtidig ønsker ingen at den grønne omstillingen skal koste mer enn den smaker. Byggebransjen, prosessindustri, transport, jordbruk og energi er alle sektorer som er avhengige av å digitaliseres for å kutte i klimautslipp. Vil krav til produktivitet og effektivitet overstyre bærekraft og naturvern?

Hvordan kan vi løfte frem ulike sektors behov for teknologiske løsninger i lys av klimaendringer? Hvilke energikilder velger vi å ta i bruk? Hvordan lykkes vi med å omsette forskning til håndfast teknologiutvikling og konkurransefortrinn? Og hvordan sikrer vi at tilliten og samarbeidet bevares mellom landene, når alle vil ha mer?