Ambisjoner gjennom krisetid

Hovedretningen for årets Agenda er "Ambisjoner gjennom krisetid" – Hvordan kan teknologi, industri og kompetanse bidra til å bringe oss fremover mot et grønt og digitalt skifte globalt som vi i Norge kan leve av?
  • Globale trender kloden hender verden

Les mer om programkomitéens refleksjoner for årets hovedtematikk - "Balansekunst på slak line"

1. Globale megatrender møter norske særstyrker – har vi noe vi skulle ha sagt?

Et mer ustabilt geopolitisk bilde fører til økt uforutsigbarhet. Forsyningssikkerhet er blitt et ord i hverdagsvokabularet. Mens resten av verden går på høygir i energiskiftet, lunter Norge etter. Strategisk autonomi utfordrer skillet mellom frihandel og proteksjonisme. Sikkerhetsbegrepet rommer mer enn før, og påvirker oss alle i større grad. Cyberangrep er blitt hverdagskost, og digital sikkerhet og beredskap har havnet øverst på de fleste bedrifters «to-do»-liste. Næringslivet møter utfordringer med flaskehalser, prispress og betydelige ubalanser i markedene for enkelte kritiske råvarer, særlig innen energi. Brått har energipolitikk blitt sikkerhetspolitikk. Geopolitikken trekker nye grenser for hvem vi kan samarbeide med, samtidig som aktørbildet på hjemmebane utvides. Læring og spredning av teknologier mellom sivil og militær sektor bare øker i omfang, ikke bare mellom sivil og militær sektor, men også på tvers av bransjer. Både staten og de store selskapene er helt avhengig av å få de mindre bedriftene med på laget – og i møtet mellom det nye og det etablerte ligger store muligheter for innovasjon og vekst.

Hvordan påvirker de globale megatrendene oss her hjemme, både når det gjelder handlingsrom og mulighetsbildet? Hva skjer med klimamål og nye, grønne industrisatsinger når energi er et knapphetsgode? Kan energikrisen bidra til økt fart på digitaliseringen av samfunnet? Hvem er på jobb for et trygt Norge? Styrker eller svekker teknologi demokratiet?

2. Sju fete og sju magre – når rammene og rollene endrer seg

Året 2023 er et paradigmeskifte hvor vi for første gang på lenge opplever budsjettbegrensninger i alle sektorer. Det er en krevende balansegang mellom å skru igjen krana og kappe land. Diskusjonene nå handler i langt større grad om effektiv og utløsende offentlig ressursbruk. Høy omstillingsevne og robuste konkurransefortrinn krever høy kompetanse og utvikling av unik teknologi. Kompetansemangelen er prekær i mange av landets bedrifter. For å opprettholde dagens relativt høye produktivitet og verdiskaping på lengre sikt kreves en betydelig økt innovasjonskraft. Regjeringen lanserer nye strategier for eksport og grønne industriløft hvor store teknologiske utfordringer gjenstår, men driver samtidig ekstrem oppussing og kutter i den næringsrettede og anvendte forskningen. Den norske modellen og vårt norske konkurransefortrinn er bygd på tillit, dugnadsånd og samarbeid, med en sterk, norsk økonomi som en vesentlig del av grunnmuren. Nå har spillebrettet endret seg. Næringslivet opplever en ny politisk profil på skatte- og arbeidslivsområdet, og debattklimaet tilspisser seg når energipolitikk og forholdet mellom privat og offentlig tjenesteyting løftes.

Forstår neste generasjon kraften i den norske modellen? Hvem eller hva kaster sand i den norske innovasjonsmotoren? Hva skal staten prioritere når rammene er trangere? Hvilke viljeserklæringer er næringslivet villige til å komme med? Evner vi å jobbe helhetlig nok i all støyen? Og hvordan kan vi sikre oss at både kunnskapen, teknologien, samarbeidsmodellene og rammevilkårene kommer på plass når ideer skal realiseres?

3. Bærekraftig og digital omstilling – et kappløp i kompetanse og forskning

Vi lever i en historisk tid. Det grønne skiftet handler om å stanse en klimakrise, og må derfor skje fortere enn det marked og teknologi alene sørger for. De fleste arenaer i samfunnet digitaliseres i rasende fart. Teknologi gir åpenbare fordeler, men kan også ha en rekke negative konsekvenser. Samtidig er utviklingen i begrenset grad regulert. Europa tar lederrollen som den ansvarlige på KI-fronten. Og Norge vil være best av de beste.

Automatisering og robotisering endrer industriarbeidsplassen raskt. Vi ser flere forskere som forsker alene og flere bedrifter som kjører utviklingsprosjekter på egenhånd. Det grønne skiftet stiller høye krav til digitale løsninger og teknologier, og effektiv samhandling på tvers av og innad i etablerte sektorer og strukturer. I USA er Inflation Reduction Act i ferd med å revolusjonere den grønne satsingen. I EU har de sitt Fit for 55 program. Begge satser enorme beløp ikke bare på skatteincentiver, men også på forskning og teknologiutvikling. Behovet for arbeidskraft til varslede investeringer i Nordsjøen er stort. Trenden internasjonalt er at pengene følger de som jobber grønt – og også oppfyller andre bærekraftkrav knyttet til sosiale forhold og selskapsstyring. En bærekraftig og digital omstilling bør være en sterk innovasjonsmotor for Norge.

Har politikerne kompetansen og viljen som skal til for å sette retning og gjøre kloke valg? Blir eksisterende regelverk og rammebetingelse snubletråder for vekst og innovasjon når digitalisering og bærekraft er drivere for utviklingen av Norge? Får vi tidsnok frigjort arbeidskraft og kapital til å realisere en vekst basert på unike og konkurransedyktige løsninger for det grønne skiftet? Hvordan kan vi få forskere og bedrifter til å jobbe sammen? Hvordan skal vi få fart på økt bruk og verdiskaping med den teknologien vi allerede har til rådighet? Hvordan skal vi unngå digitalt utenforskap i arbeidslivet – og sikre at både store og små henger med?